Sommertreff på Risøya 2025, så tok også dette slutt.

Vi har kjent det en stund. Den deilige Risøyasigenheten. Det kan minne litt om spebarnsrusen. Alltid underskudd på søvn, og samtidig en dyp lykkefølelse langt inne i magen et sted.

I år har vi kjent på varmen. Varmen fra sola og varmen fra fellesskapet. Tenk om det var slik at vi kunne lagre varmen i kroppen og ta den med hjem? Spare på den til november? 

I vinteren som var, kjente jeg mange ganger på kulden og motløsheten. Verdens ondskap tok tak i meg. Nyhetene viser en verden som er gått av hengslene, og ingen ser ut til å vite hvordan å få oss på igjen. 

Motløsheten kom krypende. Hvem tar ansvar? Er det «kongen på haugen» vi leker nå, eller? Hva med nestekjærlighet og det å løfte hverandre? Hvor ble det av alt sammen? Det kjennes som at vi ikke har noe å stå imot med.det lønner seg å være en egoistisk drittsekk. Ingen sier imot.

Og så kommer vi her. Og så synger vi sammen om at «umulige ting kan skje- og at vi kan være med.» vi ser ungdommer som tør å slå seg løs og som tar med seg de som er yngre. Vi ser hva vi kan få til når mange gode krefter trekker i samme retning. Vi blir varme i kroppen og i hjertet og vi tror på fremtiden igjen. Vi tror på at det er kraft i kjærligheten, i det å være der for hverandre.

Vi som har vært på «tro og liv» for voksne har hørt at det finnes skatter i Bibelen. En gammel profet- jesaia- skrev for tusenvis av år siden» nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede frem. Merker dere det ikke?»

Mer enn vi ser er et oppdrag om å aldri slutte å se etter noe nytt. Og det er også et løfte - om at selv om det er svarteste vinteren og kaldt og frost - så er det noe som er på vei, noe som allerede spirer frem, selvom vi ikke ser det. 

Det gir meg håp å tenke på det. At selv når det ser som mørkest ut og motløsheten griper fast. Og varmen fra sola og fra andre hjerter er fjern og langt borte. Så er det noe mer på gang, noe mer enn det vi ser på overflaten. 

Mørket og kulden er ikke slutten på visa. En ny sommer er på vei. I vår kristne sammenheng holder vi fast ved at lyset er sterkere enn mørket, fellesskapet er sterkere enn fiendskapet, kjærligheten er sterkere enn hatet og ondskapen. 

Jeg låner noen linjer fra låta «størst av alt» av Marte Wang som avslutning:» jeg synger for alle de som trøster. De som tør å heve sine røster. For de som kjemper helt aleine, der ute i regnet. 

Hør på meg nå, vi er mange som tror at størst av alt er kjærligheten ❤️